Risografi er i senere tid først og fremst blitt synonymt med diverse former for radikal publisering: småtrykk og zines subsumert under samlebetegnelsen kunstbøker. Kunstbøker betegner her ikke bøker som avbilder kunst, men bøker som selv er kunstobjekter. Den dype sammenhengen mellom form og innhold som ofte kjennetegner risografiske publikasjoner kan spores tilbake til tidlig manifesto-kulturEksemplifisert i Fortunato Marinetti’s Free Words of Futurism (1919). og konkret poesi:Blant de tidligste eksemplene i moderne tid er Guillaume Apollinaire’s Calligrams (1918). budskap som både er formulert og formet med én og samme intensjon. Ulises Carrión beskriver denne typen publikasjoner som «autonome rom-tids-sekvenser» og «selvforsynte former som består av ulike elementer, hvorav ett av dem kan være tekst …».Carrion, 1980, p. 8. Teksten spiller som regel en hovedrolle, men først og fremst figurer den som en katalysator for formgivingen.Thoburn, 2016, p. 10.

Risografiet yter motstand mot den som måtte ønske total kontroll over trykkeprosessen. Denne tilbøyeligheten er kjernen til maskinens tiltrekningskraft. Det uvørne uttrykket er tilgivelig og sjarmerende. Teknikken tvinger trykkeren til å reagere og justere sin prosess underveis, og innbyr på den måten til en grad av improvisasjon som ikke finnes i andre digitale reproduksjonsmetoder. At ingen to trykk er nøyaktig like tilfører risografiet, i motsetning til digitale reproduksjoner, en viss aura«[I]ts presence in time and space, its unique existence at the place where it happens to be.» Benjamin, 1969, p. 3. – som Walter Benjamin diskuterer i The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction. At han i samme åndedrag advarer om hvor brukbar lengselen etter autensitet er for fascismens formål, er det få som anerkjenner.«The concepts which are introduced [with mechanical reproduction] differ from the more familiar terms in that they are completely useless for the purposes of Fascism.» Benjamin, 1969, p. 2.

Risografi trykkes én farge om gangen og tilbyr ingen automatisering av innbinding og ferdiggjøring. Når maskinen også ofte opereres av enkeltpersoner, eller små kollektiv, skapes det en naturlig begrensing: Man lager gjerne flere enn én når man først har brent en master, men store opplagstall faller seg ikke naturlig.

Omgåelsen av sentraliserte publikasjonskanaler er essensielt for risografisk produksjon. Nasjonalbiblioteket katalogiserer ikke fanziner og kunstbøker. Man står ikke til ansvar for Pressens faglige utvalg eller Kulturrådet. Et risografisk trykk trenger heller ingen avsender, men er en vid åpen dør for stemmer og meninger som vanligvis ikke ville sluppet forbi en redaktør.

Risografiet skiller seg likevel fra den digitale demokratiseringen internett brakte med seg. Et Facebook-innlegg lever i teorien evig – om det enn umiddelbart begraves under sedimentlag av nyere innlegg og samtidig konkurrerer mot grunnfjellet av ytringer lenger ned i feeden. Et zine er flyktig. Det hverken ønsker eller forsøker å nå alle. Zinet sikter seg ut en bestemt leser, og i møtet mellom dem transformeres en sjuskete lefse uredigerte tekster til en kjærkommen skatt. For den utenforstående er zinet noe mystisk: det er hverken et flyveblad, en religiøs pamflett, en avis eller reklamemateriell.

Det risografiet gjør best, gjør det kanskje også verst. At fluoriserende farger og atonale fotoreproduksjoner har fått bli en såpass sterk identitetsmarkør, tegner skarpe skillelinjer mellom de som gjenkjenner de visuelle kodene og de som står på utsiden. Onomatopee-grunnlegger Freek Lommen skriver at zine-kulturen «avslører seg selv som korrupt når den posisjoner seg som en nisje for utvalgte lesere».Lommen, 2024, p. 81.

Og er det ikke noe litt perverst over postkolonial samfunnskritikk presentert i risografisk form? RISO-maskinen var opprinnelig en kontorskriver, og er stadig i aktiv bruk i Øst-Asia. Det som opprinnelig var en billig trykketeknikk for vanlig folk, betegnes først som «design» i hendene på vestlige kunstnere. Eller som den filippinske designeren Javier Syquia kaller det: «slang stolen from the native».Syquia, 2021.

Risografi-renessansen er et barn av vår tid. Totusentallets lengsel etter autentisitet og forankring har blåst liv i gamle håndverkstradisjoner og skapt et globalt marked for reissues, remakes og revivals som ikke står tilbake for nyskapende kunst. Det gjenstår å se hva som blir stående når nostalgien blekner.